Respekter Naturen

by Maksida Vogt


Vet vi fremdeles hva det menes med dette – å respektere naturen? Husker vi, eller er denne følelsen totalt manglende? Når vi ser på vårt hestehold nå til dags må vi ha inntrykket av at noe mangler. Hvordan kunne vi ellers forklare en stall som et sted hvor våre hester blir holdt som fengslende fanger bak gitter? Hvordan kunne vi ellers forklare minimale enger hvor våre hester tilbringer dag etter dag og bare eksisterer? Ja, det er bare eksistens… Det er ikke livet. La oss starte fra begynnelsen. Temmingen av hester har gjort det umulig for dem å leve som naturen tilsiktet, på en steppe, og på denne naturlige levemåten. Temming gagner bare mennesket, det gjør hesten hjelpeløs og lettere å holde, ri og kjøre, og med dette lettere å misbruke. Og dette er noe mennesket har ønsket fra begynnelsen, hesten skal utføre så mye som mulig og vi hever ikke krav til vårt hestehold. Å oppholde en hest i en stall er en normal tilstand for oss. Men, vi burde spørre oss selv: Hvorfor setter vi våre dyr i bokser og bur?

Fordi det er sikrere, mer beleilig og billigere for oss. Det er ingen annen grunn, og ingen av disse grunnene respekterer hestens behov. Hester trenger ingen stall, vi trenger det. Og hva som er enda verre, vi gjør hestene syke av dette hesteholdet. Mange forkjølelser og betennelser er resultatet av varme staller og oppkledning. Vi kler opp hestene våre for å forhindre dem i å få vinterpelsen – som de vil trenge for beskyttelse. Og på grunn av dette kan du se en oppkledd haflinger i midten av Allgäu, Bavaria…

Vi lager arr i disse vidunderlige dyrene. Vi verdsetter dem til døden. Vi klipper hårene som beskytter beina mot væte og insekter, vi klipper manen de trenger for beskyttelse, med børster og kaustisk shampoo fjerner vi det naturlige fettlaget som holder huden på en passende pH verdi og beskytter hesten fra temperaturreduksjon, vi barberer av dem pelsen, vi ødelegger temperaturreguleringen av huden og kroppen ved oppkledning, vi tar dem fra den leirholdige og steinete jorden som er den beste naturlige pleie av hover og fester hovene deres med jernsko som har skadelige effekter på hele hesten… Vi misbruker dem… Vi gjør hestene våre syke… Vi må til slutt våkne opp… Vi må få det inn i hodet at ingen forbruk av penger på ting, ingen renslighet eller høy vil noen gang erstatte beitemarken og friheten som er gitt til hesten. Bare der kan hesten forbli frisk, glad og føle seg som en hest.


Hester har krav og behov, men vi tramper på dem. For hesten, det er bare mulig å bokstavelig talt føle som en hest, når han er i stand til å leve et liv som er tilegnet til arten. Han må være født utendørs, på et beite, i en flokk, og det er der han må vokse opp. Han burde bli oppfostret av sin egen mor og andre medlemmer av familien, og av lederhingsten, hans farsfigur. Han burde leke og more seg med venner og søsken, han burde oppleve lekeslåsskamper og løp med dem, han burde ha sin plass i flokken, i familien. Han burde ha friheten til å være seg selv. Dette er alt en ung hest trenger for å vokse opp til å bli sunn, både mentalt og fysisk… Dette er hans naturlige behov, de er essensielle. Hvorfor er ikke dette respektert? Hvorfor er mesteparten av føllene avskåret fra deres naturlige behov fra den første dagen i deres liv? Hvorfor er de separert fra deres mødre innen 6 måneder som en regel?
Den viktigste betingelse for artspassende hestehold er å la dem gå i en flokk, idealt bestående av seks medlemmer eller mer, hvor de har sjansen til intim kommunikasjon blant en og annen. Hesten, som et fluktdyr, kan bare hvile og slappe av både fysisk og psykisk når han har en konstant sikkerhet av flokken, av lederhoppen eller hingsten til å forsvare, passe på, advare om det er fare og forsvare er nødvendig. Den unge hesten kan i mellomtiden gresse rolig, leke, døse eller sove. Hester som aldri har opplevd dette, kan ikke gjøre dette og er for det meste veldig nervøse og usikre.

Den andre viktige betingelsen for artspassende hestehold, og dette er veldig nært knyttet til første betingelse, er beitenes rommelighet. Det er en stor nødvendighet for hesten å bygge hans stamina, hans hjerte- og lungefunksjon og det gir tillatelse for ordentlig sirkulasjon gjennom hele kroppen. Dette er en nødvendighet som holder ham sunn og frisk.





Beitemarkene her i Tyskland er uakseptabelt små. De er ikke særlig bedre enn et bur siden de ikke er til fordel for hesten. Men selvfølgelig, bedre enn en boks, som er innlysende, men fremdeles ikke nok for selv en elementær naturlig hestehold innstilling. Det er på tide å revurdere, en stor forandring her er innstendig trengende. Beitemarkene burde være ordnet så varierte som mulig, med trær og busker, høyder og grøfter. Og burde alltid ha en sammenhengende kappløp-sti, minst 1000 m til 1500 m lang. For å gi innsikt eller et eksempel på hvordan naturlig hestehold burde se ut for at den kan bli kalt artspassende, vil den bli som dette: tjue til tretti hester med kanskje førti kuer på 150 til 500 hektar (371 til 1,236 mål) av kupert terreng overgrodd av trær og busker til mat og beskyttelse fra elementene, med naturlige vannkilder og varierte slag gress for gressing, og fulltid utendørs selvsagt. Og når alt dette høres ut som oppspinn, da burde det være en annen alarmklokke som viser hvor ødeleggende vår idé om artspassende hestehold egentlig er. Hesten er et fluktdyr, han må utvikle og vedlikeholde hans flukt impuls, hans flukt reflekser og hans fysiske mobilitet på samme måte som hans avslapningsfaser. På grunnlag av dette er følleker og et sosialt liv viktig, men store beitemarker som er vide nok til å invitere hele flokken til å løpe lengre distanser og til støtte og fordel for flukt reflekser, stamina og følelsen av rom er mye viktigere.
Og jeg spør; hvorfor er ikke dette respektert? Hvorfor er ikke dette innsett? Når hesten mister tillit til hans fluktinstinkt, fysisk, fordi han er bundet, fengslet eller føles holdt nede, eller moster sin psykiske tillit fordi han er skadet, halt, underernært eller overernært, kronisk ubestridt eller overanstrenget eller fordi han er ridd så hver bevegelse betyr smerte… Da mister denne hesten sin vilje til å leve og hans mot til å møte det…

Det er hester som er brukket etter veldig kort tid på grunnlag av forferdelig og maktfull behandling. Mennesker sier til dette at hestene mister sin sjel…
Og selvfølgelig, hvis vi ser oss rundt, er det noe mer sjelløst, tristere, å se enn en hest som vever eller kaster seg etter luft, eller med hans hode eller tunge strukket ut? Se på dem! Når vil vi ta ansvar for dette? Hvordan kan vi la dette fortsette å skje? Kommer vi til å fortsette å støtte dette?
Eller… kommer vi til å leve side ved side og ha dyp respekt og medfølelse for disse usammenlignbare. Snille, sensitive og intelligente skapningene, og gi dem tilbake deres naturlige nødvendigheter og rettigheter…
Med respekt og kjærlighet…


Følgende Sadko Solinski

LØVENS HULE

by Berenika Bratny and Ruth Robberts for Academia Liberti

En hest var drept i en sprangkonkurranse. Han var drept som en gladiator i fra den romerske tidsalder.
Det var en stor seier. Ekstraste blant publikum på grunn av den "lykkelige slutten fordi jenta overlevde" som avisene og nyhetene rapporterte senere.

Jeg har bilder som spiller forran øynene mine, ramme for ramme. En ung blond med hennes seksten år gamle hest. I den første rammen kan vi allerede se hva som foregår. Jenta er kastet over salen, hun har armene høyt hevet i luften, åpen munn og et nogenlunde forskrekket uttrykk. Hesten klarer det så vidt, men snubler i et av hinderstøttene. "det er rekorden til landet, vil du hoppe høyere?" spørr kommentator, som om det skulle vært et slaks TV show. Det eneste er at denne gangen er det på ekte. Denne gangen er det i virkeligheten, det er om liv og død. Jenta, nesten som i transe nikker. Hun vil ta utfordringen og publikum holder pusten.

I den neste rammen ser jeg dem over hinderet, samme situasjon som tidligere. Armene i luften, kroppen har mistet balansen, øynene og munnen utvides i frykt. Hesten er på tur ned med hodet rett mot bakken. Nakken brekker i det hans muskuløse kropp følger etter.

Neste bilde, de ligger side ved side. I bakrunnen kan vi se noen komme løpende for å hjelpe. Hestens kropp blir blokkert fra publikums blikk ved hjelp av biler slik at ikke de skal se hvilken tilstand han er i. Kommentatoren foreslår for publikum at hesten burde bli tatt til et hestehotell for og bli bedre. Er dette utsagnet virkelig nok til å forsikre de som ser at alt kommer til å bli som det var før? er det en spøk? Senere, drar de kroppen hans inn i en trailer, fortsatt i live. Et lovbrudd er skjult, traileren lukkes for å beskytte våre øyne, ikke for å gi verdighet til hesten som var villig til å gi alt for og hoppe hinderet for og realisere rytterens drøm. Vi vil ikke vite at det ikke finnes noe håp for denne hesten og at døden bare er utsattt til den er ute av syne. Da vil den bli fratatt livets pust.

Rytteren vil bli tatt til et sykehus for å være sikker. Vi kan føle lettelse nå. hun er ikke skadet eller er hun?

Jeg lurer på hva slaks følelser hun kommer til å ha etter denne tragedien. Vil hun ha en sjanse til å se på insiden av hjertet sitt før berømte trenere forteller henne "å komme seg tilbake i salen igjen" for å overvinne frykten?

Jeg prøver å se henne for meg som en liten jente, fra når hun startet sitt eventyr med hester. Når hun går til stallen for førstegang. Hun ville aldri drømt om å drepe sin framtidige heste. Jeg vil håpe at hun elsket disse dyrene. At hun kanskje drømte om en kontakt uten noen grenser, akkurat som alle oss andre som tok det første skrittet mot hesten. Hva skjedde? Når var den første konflikten. Var det når hun elsket hesten for så bruke den som en bruksgjennstand? Når var det dominans var belønnet, sett på som det viktigste, på bekostning av minnene om sjønnheten og uskylden i et forhold? Den første gangen. Husker du? Var det når hun puttet på jodpur sporer, gjorde sitt første sprang i offentligheten, i stand til og tvinge hesten til lydighet eller var det ekstasen av å vinne? et sted en gang var det noen som på et punkt lærte henne og ikke høre på hesten, ikke se de signalene som kunne reddet henne fra ydmykelsen. Når hun går gjennom stallen for førstegang er det ingen som fortelle henne hvor hun er på vei eller hva som ligger i framtiden. Hun har kanskje forstått det nå, om ikke de berømte trenernes høye brøl, panisk etter å skjule og opprettholde deres autoritet gjør henne døv nok engang.


Det vil skje som i et Domino spill. Når den første brikken faller vil det kanskje være det øyeblikket når noen forteller henne at hun må bruke sterkere midler før sprangen. Resten går av seg selv, som en spiral av frykt og frustrasjon. Den siste brikken i domino, femten år senere, er døden til hesten hennes. Det startet kanskje når den lille jenta først var fortalt at hun må tvinge ponnien til og hoppe når den nekter. Kanskje en dag i fortiden, for lenge siden, bandt hun han opp i et vaksespilt. Hun vasket han, puttet på oljer, shampo og conditioner. Hun brukte alle disse midlene til og gjøre hesten ulykkelig og hun undrer seg over hvorfor ikke denne gamle vallaken ikke ser ut som de nydelige hestene med flagrende man som er avbildet på plakatene? hun så etter svar, etter noen som kunne guide henne. De berømte trenerne ville gi henne nettopp det "dette er slik normale hester ser ut" ville de si og alt ville være glemt. Vidre ville de fortsatt sine påstander om at de tingene de gjorde var "ekte" sport, men hva slaks sport sprenger grenser og utholdenhet, alle gjør. Spørmålet er heller: har nå dyret et valg? Ville vi reflektert over hva hesten fortalte oss, eller ville vi bare sakt at "dette er din jobb" Er ikke det slik slavene ble behandlet?

Den ondsskapen vi ser i disse bildene er ikke bare mordet på et uskyldig vesen, men også et vesen lært til og gi alt uten og være i stand til og debbatere for sin egen del, til og stille spørsmål uten og lide en konsekvens. Hva er størst, livet eller døden? Kanskje den kunne ha fått seg over hindringen med viljestyrke og ønske om å overleve, men så hva, hva skjer etter det. Er det noe liv å komme tilbake til?

For meg, lurer jeg på hva med de individene som var vitne til denne tragedien, var de sjokkerte, sinte, redde syntes de det var grusomt? Hvilken possisjon ville de ta og hvordan ville de rettferdigjøre den? Hvordan hjerter var berørt av denne opplevelsen eller var de i stand til og bare la denne hendelsen gå hus forbi? Kan vi stoppe tiden og legge merke til hvem vi har blitt er vi villige til og utforske, reevaluere alt vi så blindt bare har sakt ja til?

På fotografiene ser vi Lykkelige uskyldige ansiktene, med ridehjelmer på. Presset til de elskede ponniene sine, er du ikke redd? Disse barna er på tur inn i en løvehule og alt vi kan gjøre er og klappe hendene våre i glede.
Hvor skremmende!












Photo by Krzysztof Jarczewski.

Samle alle som er for bittløst i hestesport

Academia Liberti søker alle hestefolk og konkurranse arrangører i Norge som ønsker å tillate bittløse hodelag i alle konkurranser. Alle arrangører som tillater bittløse hodelag og støtter bruken av dette vær vennlig og send en email til:

office@academialiberti.de

Ditt navn vil dukke opp på våre blogger over hele verden.
FEI vil ikke kunne ignorere det som store mengder av hestefolk mener er rett for sine hester. Hestefolket lager reglene selv og bestemmer over sine hester. Vær så snill og bruk denne makten.

Protestskriv for å tillate bruk av bittløse hodelag i hestesport

Kjære Venner,

Vi ønsker å rette oppmerksomheten deres mot et protestskriv for å tillate bittløse hodelag i konkurranser. Academia Liberti støtter egentlig ikke bruk av hest i sport, men vi støtter likevel tiltak for å redusere hesters smerte gjennom å fjerne bittet fra hesters munn og sko fra hesters bein.

Teksten i protestskrivet er re-produsert nedenfor. Vi håper at du vil støtte denne kampanjen ved å signere på denne linken:

http://www.thepetitionsite.com/1/allow-bitless-bridles-in-usef-rated-competitions


"Tillat bittløse hodelag i USEF konkurranser

I århundrer har bittet vært den viktigste delen av utstyret som er blitt brukt for å kontrollere hesten. Heldigvis har moderne tid ført til mange nye måter å kommunisere med hesten på der bittet ikke er nødvendig. Nasjonale og internasjonale organer i hesteverdenen burde også holde tritt med nyere tider. Mange folk trenger ikke bitt for å arbeide med sine hester, og disse bør heller ikke være tvunget til å bruke det i konkurranse når de selv har funnet en annen måte. Samling er ment å være fri og skal ikke være påtvunget med ett bitt, så å si at bitt er nødvendig for å kunne kommunisere med en hest eller for å samle den er selvmotsigende for hesteutdannede idealer."


Takk!

En enkel administrativ reform kan redusere ulykker i hestesporten.

31. oktober 2008, under den årlige konferansen til the Certified Horsemanship Association (CHA) holdt på Kentucky Horse Park, ga Dr. Robert Cook, en veterinærmedisinsk forsker, en demonstrasjon som har relevans for forbedringen av velferd og sikkerhet for hester og mennesker.

Demonstrasjonen tok form av et vitenskapelig eksperiment fremført for vitner. Fire frivillige, hvorav alle var sertifiserte CHA rideinstruktører, red fire hester som ble stilt til disposisjon av sine eiere for dette formålet. Først ble en fire-minutters øvelsestest gjort ved bruk av et vanlig hodelag med bitt (et leddet snaffle bitt). Rett etterpå gjorde de samme rytter/hest ekvipasjene den samme testen med en BitlessBridle. Før denne demonstrasjonen hadde ingen av disse hestene noen gang blitt ridd med et kryssunder bittløst hodelag. Hestenes adferd og prestasjon ble vurdert og videofilming ble brukt som et tilskudd til ”lab-boken”.

En uavhengig dommer vurderte testene på en skala fra 1 til 10 for hver av de 27 fasene av testen. Gjennomsnittsresultatet for når hestene hadde bitt var 37%, mot 64% med bittløst hodelag. Dette var en åpenbaring for hesteeierne, rytterne og publikum at en slik signifikant forbedring i prestasjon kunne oppnås i løpet av fire minutter ved å fjerne bittet og erstatte det med en smertefri kommunikasjonsmetode. Eksperimentet demonstrerte også at overgangen fra bitt til bittløst var øyeblikkelig.

Disse resultatene gir ytterligere bevis for behovet for en endring av reglene slik at kryssunder bittløse hodelag, en tryggere og mer human metode for kommunikasjon enn bittet, blir et alternativ for konkurranser. I løpet av de siste 10 årene har det bittløse hodelaget med kryssunder blitt omfattende testet på hester av alle typer, temperamenter og utdanningsnivå; med ryttere av alle aldre og nivåer; i nesten alle disipliner; og under diverse forhold, over hele verden. Både de vitenskapelige, humanitære og praktiske grunnene for å tillate et slikt alternativ er overbevisende. Dette alternativet burde derfor ikke avvises på grunnlag av tradisjoner. Bittet ble oppfunnet under bronsealderen. Hestemennesker i dag har bedre måter å kommunisere med sine hesters hoder. Bruken av bittet utløser over 100 negative adferder, samt er årsak til 40 forskjellige sykdommer.

Medlemmer av rideklubber, nasjonale hesteorganisasjoner, den internasjonale hesteorganisasjonen (FEI), og administratorer for hesteløp oppfordres til å sende inn de nødvendige regelendringsforslag slik at reglene, for alle disipliner, kan implementere denne historiske fordelen i velferd og sikkerhet for hest og rytter. Den kongelige nederlandske hesteorganisasjonen (KNHS) har vist vei ved å tillate bittløse hodelag med kryssunder for dressur og noen typer kjørekonkurranser. Den sør afrikanske nasjonale hesteorganisasjonen (SANEF) vil begynne en ett-års prøve for egne bittløse dressurkonkurranser, nå i 2009. Mye lidelse, mange ulykker og en mengde sykdommer kan unngås hvis andre organisasjoner følger disse eksemplene og introduserer denne enkle administrative reformen.

Komitéer og styrer har nå en sjanse.

Et strøk med deres penn vil få hester til å danse.

For videre bevis se www.bitlessbridle.com eller kontakt Robert Cook FRCVS, PhD, Professor of Surgery Emeritus, Cummings School of Veterinary Medicine, Tufts University, Massachusetts, USA; Chairman, BitlessBridle Inc. Nåværende adresse: 206 Birch Run Road, Chestertown, MD 21620 USAEmail: drcook@bitlessbridle.com Telephone: (443) 282 0472

Kunngjøring av våre venner!

Det er en stor glede å kunne ønske Dr. Hiltrud Strasser, Dr. Robert Cook og Dr. Edward De Beukelaer velkommen som venner av Academia Liberti. Vi setter stor pris på det arbeidet og engasjementet som disse fremragende og viktige forskerne har lagt ned, og vi er svært glade for at de vil støtte oss og stå sammen med oss når det gjelder behovet for endringer i hesteverden. Vi ønsker å få bort misbruk av hester i hestesporten, og vi ønsker at hester skal få slippe å leve i de forferdelige forholdene som mange i dag er nødt til å leve i. Vi ønsker å se et bedre hestehold der artens helse, behov og natur blir tatt mer hensyn til.

Det er en ære å ha dem iblant oss.

Velkommen til Academia Liberti

Academia Artivm Didacticvm Eqviorvm in Liberti (the Academy of the Art of Equine Education at Liberty) er en non-profit organisasjon.

Vårt mål er å samle de mest opplyste hestemenneskene i verden, for sammen å jobbe for en endring av de omstendighetene hester vanligvis holdes under i dag. Dette er mennesker som ønsker å utvikle og utdanne seg selv for å kunne oppleve hesten som et bevisst og intelligent vesen som lider under de levevilkår og bruk det utsettes for av mennesker. Hester er edle vesener og de er derfor veldig lett å misbruke. Det er derfor vårt ansvar å utvikle oss selv til bedre mennesker som ikke utnytter vår posisjon til å misbruke andre vesener, men heller respekterer naturen og livet. Hver enkelt av oss har selv ansvar for å bli bedre personer slik at vi ikke behøver å tilfredsstille våre egne behov på bekostning av andre individer. Hver enkelt av oss har ansvar for å utvikle oss slik at vi kan ha et tilfredsstillende liv, hvor vi ikke bare streber etter egen profitt eller fordeler, slik det er vanlig her i verden. For å gjøre det lettere for oss å lære hvordan vi oppnår dette for oss selv bør vi prøve å oppnå et annet nivå av forståelse. Videre bør vi lære hvordan det er å gi uten forventninger og dermed oppleve belønningene av et liv med en slik innfallsvinkel.

Vi ønsker ikke å skrape i overflaten. Vi ønsker å fjerne årsaken til lidelsene hester i denne verden har. Nesten alle hester holdes for å tjene mennesker på en eller annen måte. Mennesket ønsker å gjøre noe med hesten. Disse ønskene er forskjellige, og de avhenger av utviklingsnivået til det enkelte mennesket., men de er grunnlaget for alt. Først når vi begynner å tenke i en annen dimensjon vil vi utvikle oss og bli i stand til å ikke bruke (misbruke) hesten på denne måten.

Nettopp dette er hovedmålet til dette akademiet – å hjelpe mennesker til å oppnå en annen forståelse slik at de kan leve i harmoni og ha fred i sjelen, til å bli sterke og pålitelige personligheter.

Vi ønsker ikke tilhengere, vi foretrekker mennesker som tenker og fatter sine egne konklusjoner, som er i stand til å ta egne beslutninger og stå bak disse ut av overbevisning.

Hestens helse er første prioritet for oss. Den står over alle menneskelige begjær for prestasjoner eller resultat. Vi støtter optimal naturlig levevilkår for hester, så nært naturen som mulig. Hesten må få muligheten til å leve under artstilpassede forhold og føle seg som en hest.

Academia Liberti tilbyr grundig og omfattende kunnskap om avansert hestehold, hovstell, anatomi, fysiologi, tannhelse, historie, selv-utvikling, Haute Ecole bevegelser med mer.

Kunnskapen som er tilgjengelig gjennom Academia Liberti er gratis. Vi ber ikke om penger, vi ber om integritet, ansvarlighet og avansert tenking.

Academia Liberti er basert på den frie viljen til både hest og menneske, vennskap, kjærlighet og frihet til å velge for hesten. Vi lærer hesten Haute Ecole bevegelser på dette grunnlaget.

Vi ser frem til gjennomtenkte diskusjoner og utveksling av erfaringer for å kunne utvikle oss, lære og jobbe for de samme målene.

Opprinnelig skrevet på engelsk av Maksida Vogt.