En hest var drept i en sprangkonkurranse. Han var drept som en gladiator i fra den romerske tidsalder.
Det var en stor seier. Ekstraste blant publikum på grunn av den "lykkelige slutten fordi jenta overlevde" som avisene og nyhetene rapporterte senere.
Jeg har bilder som spiller forran øynene mine, ramme for ramme. En ung blond med hennes seksten år gamle hest. I den første rammen kan vi allerede se hva som foregår. Jenta er kastet over salen, hun har armene høyt hevet i luften, åpen munn og et nogenlunde forskrekket uttrykk. Hesten klarer det så vidt, men snubler i et av hinderstøttene. "det er rekorden til landet, vil du hoppe høyere?" spørr kommentator, som om det skulle vært et slaks TV show. Det eneste er at denne gangen er det på ekte. Denne gangen er det i virkeligheten, det er om liv og død. Jenta, nesten som i transe nikker. Hun vil ta utfordringen og publikum holder pusten.
I den neste rammen ser jeg dem over hinderet, samme situasjon som tidligere. Armene i luften, kroppen har mistet balansen, øynene og munnen utvides i frykt. Hesten er på tur ned med hodet rett mot bakken. Nakken brekker i det hans muskuløse kropp følger etter.
Neste bilde, de ligger side ved side. I bakrunnen kan vi se noen komme løpende for å hjelpe. Hestens kropp blir blokkert fra publikums blikk ved hjelp av biler slik at ikke de skal se hvilken tilstand han er i. Kommentatoren foreslår for publikum at hesten burde bli tatt til et hestehotell for og bli bedre. Er dette utsagnet virkelig nok til å forsikre de som ser at alt kommer til å bli som det var før? er det en spøk? Senere, drar de kroppen hans inn i en trailer, fortsatt i live. Et lovbrudd er skjult, traileren lukkes for å beskytte våre øyne, ikke for å gi verdighet til hesten som var villig til å gi alt for og hoppe hinderet for og realisere rytterens drøm. Vi vil ikke vite at det ikke finnes noe håp for denne hesten og at døden bare er utsattt til den er ute av syne. Da vil den bli fratatt livets pust.
Rytteren vil bli tatt til et sykehus for å være sikker. Vi kan føle lettelse nå. hun er ikke skadet eller er hun?
Jeg lurer på hva slaks følelser hun kommer til å ha etter denne tragedien. Vil hun ha en sjanse til å se på insiden av hjertet sitt før berømte trenere forteller henne "å komme seg tilbake i salen igjen" for å overvinne frykten?
Jeg prøver å se henne for meg som en liten jente, fra når hun startet sitt eventyr med hester. Når hun går til stallen for førstegang. Hun ville aldri drømt om å drepe sin framtidige heste. Jeg vil håpe at hun elsket disse dyrene. At hun kanskje drømte om en kontakt uten noen grenser, akkurat som alle oss andre som tok det første skrittet mot hesten. Hva skjedde? Når var den første konflikten. Var det når hun elsket hesten for så bruke den som en bruksgjennstand? Når var det dominans var belønnet, sett på som det viktigste, på bekostning av minnene om sjønnheten og uskylden i et forhold? Den første gangen. Husker du? Var det når hun puttet på jodpur sporer, gjorde sitt første sprang i offentligheten, i stand til og tvinge hesten til lydighet eller var det ekstasen av å vinne? et sted en gang var det noen som på et punkt lærte henne og ikke høre på hesten, ikke se de signalene som kunne reddet henne fra ydmykelsen. Når hun går gjennom stallen for førstegang er det ingen som fortelle henne hvor hun er på vei eller hva som ligger i framtiden. Hun har kanskje forstått det nå, om ikke de berømte trenernes høye brøl, panisk etter å skjule og opprettholde deres autoritet gjør henne døv nok engang.
Det vil skje som i et Domino spill. Når den første brikken faller vil det kanskje være det øyeblikket når noen forteller henne at hun må bruke sterkere midler før sprangen. Resten går av seg selv, som en spiral av frykt og frustrasjon. Den siste brikken i domino, femten år senere, er døden til hesten hennes. Det startet kanskje når den lille jenta først var fortalt at hun må tvinge ponnien til og hoppe når den nekter. Kanskje en dag i fortiden, for lenge siden, bandt hun han opp i et vaksespilt. Hun vasket han, puttet på oljer, shampo og conditioner. Hun brukte alle disse midlene til og gjøre hesten ulykkelig og hun undrer seg over hvorfor ikke denne gamle vallaken ikke ser ut som de nydelige hestene med flagrende man som er avbildet på plakatene? hun så etter svar, etter noen som kunne guide henne. De berømte trenerne ville gi henne nettopp det "dette er slik normale hester ser ut" ville de si og alt ville være glemt. Vidre ville de fortsatt sine påstander om at de tingene de gjorde var "ekte" sport, men hva slaks sport sprenger grenser og utholdenhet, alle gjør. Spørmålet er heller: har nå dyret et valg? Ville vi reflektert over hva hesten fortalte oss, eller ville vi bare sakt at "dette er din jobb" Er ikke det slik slavene ble behandlet?
Den ondsskapen vi ser i disse bildene er ikke bare mordet på et uskyldig vesen, men også et vesen lært til og gi alt uten og være i stand til og debbatere for sin egen del, til og stille spørsmål uten og lide en konsekvens. Hva er størst, livet eller døden? Kanskje den kunne ha fått seg over hindringen med viljestyrke og ønske om å overleve, men så hva, hva skjer etter det. Er det noe liv å komme tilbake til?
For meg, lurer jeg på hva med de individene som var vitne til denne tragedien, var de sjokkerte, sinte, redde syntes de det var grusomt? Hvilken possisjon ville de ta og hvordan ville de rettferdigjøre den? Hvordan hjerter var berørt av denne opplevelsen eller var de i stand til og bare la denne hendelsen gå hus forbi? Kan vi stoppe tiden og legge merke til hvem vi har blitt er vi villige til og utforske, reevaluere alt vi så blindt bare har sakt ja til?
På fotografiene ser vi Lykkelige uskyldige ansiktene, med ridehjelmer på. Presset til de elskede ponniene sine, er du ikke redd? Disse barna er på tur inn i en løvehule og alt vi kan gjøre er og klappe hendene våre i glede.
Hvor skremmende!
Photo by Krzysztof Jarczewski.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar