Respekter Naturen

by Maksida Vogt


Vet vi fremdeles hva det menes med dette – å respektere naturen? Husker vi, eller er denne følelsen totalt manglende? Når vi ser på vårt hestehold nå til dags må vi ha inntrykket av at noe mangler. Hvordan kunne vi ellers forklare en stall som et sted hvor våre hester blir holdt som fengslende fanger bak gitter? Hvordan kunne vi ellers forklare minimale enger hvor våre hester tilbringer dag etter dag og bare eksisterer? Ja, det er bare eksistens… Det er ikke livet. La oss starte fra begynnelsen. Temmingen av hester har gjort det umulig for dem å leve som naturen tilsiktet, på en steppe, og på denne naturlige levemåten. Temming gagner bare mennesket, det gjør hesten hjelpeløs og lettere å holde, ri og kjøre, og med dette lettere å misbruke. Og dette er noe mennesket har ønsket fra begynnelsen, hesten skal utføre så mye som mulig og vi hever ikke krav til vårt hestehold. Å oppholde en hest i en stall er en normal tilstand for oss. Men, vi burde spørre oss selv: Hvorfor setter vi våre dyr i bokser og bur?

Fordi det er sikrere, mer beleilig og billigere for oss. Det er ingen annen grunn, og ingen av disse grunnene respekterer hestens behov. Hester trenger ingen stall, vi trenger det. Og hva som er enda verre, vi gjør hestene syke av dette hesteholdet. Mange forkjølelser og betennelser er resultatet av varme staller og oppkledning. Vi kler opp hestene våre for å forhindre dem i å få vinterpelsen – som de vil trenge for beskyttelse. Og på grunn av dette kan du se en oppkledd haflinger i midten av Allgäu, Bavaria…

Vi lager arr i disse vidunderlige dyrene. Vi verdsetter dem til døden. Vi klipper hårene som beskytter beina mot væte og insekter, vi klipper manen de trenger for beskyttelse, med børster og kaustisk shampoo fjerner vi det naturlige fettlaget som holder huden på en passende pH verdi og beskytter hesten fra temperaturreduksjon, vi barberer av dem pelsen, vi ødelegger temperaturreguleringen av huden og kroppen ved oppkledning, vi tar dem fra den leirholdige og steinete jorden som er den beste naturlige pleie av hover og fester hovene deres med jernsko som har skadelige effekter på hele hesten… Vi misbruker dem… Vi gjør hestene våre syke… Vi må til slutt våkne opp… Vi må få det inn i hodet at ingen forbruk av penger på ting, ingen renslighet eller høy vil noen gang erstatte beitemarken og friheten som er gitt til hesten. Bare der kan hesten forbli frisk, glad og føle seg som en hest.


Hester har krav og behov, men vi tramper på dem. For hesten, det er bare mulig å bokstavelig talt føle som en hest, når han er i stand til å leve et liv som er tilegnet til arten. Han må være født utendørs, på et beite, i en flokk, og det er der han må vokse opp. Han burde bli oppfostret av sin egen mor og andre medlemmer av familien, og av lederhingsten, hans farsfigur. Han burde leke og more seg med venner og søsken, han burde oppleve lekeslåsskamper og løp med dem, han burde ha sin plass i flokken, i familien. Han burde ha friheten til å være seg selv. Dette er alt en ung hest trenger for å vokse opp til å bli sunn, både mentalt og fysisk… Dette er hans naturlige behov, de er essensielle. Hvorfor er ikke dette respektert? Hvorfor er mesteparten av føllene avskåret fra deres naturlige behov fra den første dagen i deres liv? Hvorfor er de separert fra deres mødre innen 6 måneder som en regel?
Den viktigste betingelse for artspassende hestehold er å la dem gå i en flokk, idealt bestående av seks medlemmer eller mer, hvor de har sjansen til intim kommunikasjon blant en og annen. Hesten, som et fluktdyr, kan bare hvile og slappe av både fysisk og psykisk når han har en konstant sikkerhet av flokken, av lederhoppen eller hingsten til å forsvare, passe på, advare om det er fare og forsvare er nødvendig. Den unge hesten kan i mellomtiden gresse rolig, leke, døse eller sove. Hester som aldri har opplevd dette, kan ikke gjøre dette og er for det meste veldig nervøse og usikre.

Den andre viktige betingelsen for artspassende hestehold, og dette er veldig nært knyttet til første betingelse, er beitenes rommelighet. Det er en stor nødvendighet for hesten å bygge hans stamina, hans hjerte- og lungefunksjon og det gir tillatelse for ordentlig sirkulasjon gjennom hele kroppen. Dette er en nødvendighet som holder ham sunn og frisk.





Beitemarkene her i Tyskland er uakseptabelt små. De er ikke særlig bedre enn et bur siden de ikke er til fordel for hesten. Men selvfølgelig, bedre enn en boks, som er innlysende, men fremdeles ikke nok for selv en elementær naturlig hestehold innstilling. Det er på tide å revurdere, en stor forandring her er innstendig trengende. Beitemarkene burde være ordnet så varierte som mulig, med trær og busker, høyder og grøfter. Og burde alltid ha en sammenhengende kappløp-sti, minst 1000 m til 1500 m lang. For å gi innsikt eller et eksempel på hvordan naturlig hestehold burde se ut for at den kan bli kalt artspassende, vil den bli som dette: tjue til tretti hester med kanskje førti kuer på 150 til 500 hektar (371 til 1,236 mål) av kupert terreng overgrodd av trær og busker til mat og beskyttelse fra elementene, med naturlige vannkilder og varierte slag gress for gressing, og fulltid utendørs selvsagt. Og når alt dette høres ut som oppspinn, da burde det være en annen alarmklokke som viser hvor ødeleggende vår idé om artspassende hestehold egentlig er. Hesten er et fluktdyr, han må utvikle og vedlikeholde hans flukt impuls, hans flukt reflekser og hans fysiske mobilitet på samme måte som hans avslapningsfaser. På grunnlag av dette er følleker og et sosialt liv viktig, men store beitemarker som er vide nok til å invitere hele flokken til å løpe lengre distanser og til støtte og fordel for flukt reflekser, stamina og følelsen av rom er mye viktigere.
Og jeg spør; hvorfor er ikke dette respektert? Hvorfor er ikke dette innsett? Når hesten mister tillit til hans fluktinstinkt, fysisk, fordi han er bundet, fengslet eller føles holdt nede, eller moster sin psykiske tillit fordi han er skadet, halt, underernært eller overernært, kronisk ubestridt eller overanstrenget eller fordi han er ridd så hver bevegelse betyr smerte… Da mister denne hesten sin vilje til å leve og hans mot til å møte det…

Det er hester som er brukket etter veldig kort tid på grunnlag av forferdelig og maktfull behandling. Mennesker sier til dette at hestene mister sin sjel…
Og selvfølgelig, hvis vi ser oss rundt, er det noe mer sjelløst, tristere, å se enn en hest som vever eller kaster seg etter luft, eller med hans hode eller tunge strukket ut? Se på dem! Når vil vi ta ansvar for dette? Hvordan kan vi la dette fortsette å skje? Kommer vi til å fortsette å støtte dette?
Eller… kommer vi til å leve side ved side og ha dyp respekt og medfølelse for disse usammenlignbare. Snille, sensitive og intelligente skapningene, og gi dem tilbake deres naturlige nødvendigheter og rettigheter…
Med respekt og kjærlighet…


Følgende Sadko Solinski